Et vintereventyr

Tidlig en februardag ringte telefonen. Vinteren holdt fremdeles et stramt grep rundt dagene, og gjennom den frosne telefonlinjen lød et enkelt budskap: vi fryser.

 

Det var et eldre ektepar som ringte fra en villa på Stabekk. Vi reiste snart på befaring, og da vi steg ut av bilen – godt pakket inn i jakker, luer og skjerf – ble vi møtt av et herskapelig syn. Den gamle boligen oste av minner og historier, og en tynn strime med røyk sivet ut av pipen.

I hjørnet av stuen stod nemlig en peis som for lengst hadde gjort sin plikt. En doven flamme vaiet over to vedkubber, men enda gikk det kalde gufs gjennom huset. Det ble klart at noe måtte gjøres.

Ikke lenge etterpå rev vi den gamle gruepeisen i en dans av aske og sot. Da det ikke fantes mer igjen av peisen, oppdaget vi at den også etterlot seg fint lite. Et nytt fundament måtte legges.

Vi gikk raskt til verks med jobben. Panel og lister måtte byttes ut, og nytt gulv skulle skjøtes inn. Panelet ble igjen malt i en sval kontrastfarge, de brede listene i krisp hvitt.

Til slutt var det tid for å montere kakkelovnen. Borte var snøvirvel og brøytekanter, og sommeren var for alvor på vei. Paret hadde falt for Gabriel: en klassisk rund modell, oppkalt etter Gabriel Burmeister selv. Det er kronen som gjør ovnen unik. Den buer elegant ut og fremhever sukkerbitene som perler på en snor. De nøye håndstøpte sukkerbitene er også lagt over og under brennkammeret, og sørger for en følelse av harmoni for alle som hviler øynene på Gabriel.

For feieluken og kammerdørene gikk paret for blankpolert messing, som stod praktfullt i stil til resten av interiøret i villaen. De gylne detaljene ga om mulig en enda varmere glød, og både vi og paret kan leve i visshet om at de aldri trenger å hutre seg gjennom flere vintre.